Visar inlägg med etikett Marte Michelet. Visa alla inlägg
Visar inlägg med etikett Marte Michelet. Visa alla inlägg

lördag 21 juli 2012

Den 22e juli 2012

 Min absoluta favorit debattör i norsk media är Marte Michelet. Jag kopierar hennes text till er för att läsa rakt av och tänker inte analysera, inte debattera utan helt naket , och rakt med egna ord.
 I sin vakre og såre bok om ektemannens plutselige død, skriver den amerikanske forfatteren Joan Didion om hvordan hun i et helt år etter at han gikk bort levde i en uvirkelighet, der hun innerst inne ikke godtok at det hadde skjedd. Hun ordnet begravelse, hun leste minneordene om ham i avisene, hun ordnet med arven hans. Likevel gikk hun i hemmelighet og innbilte seg at mannen hun hadde sett ligge der på likbåren på sykehuset i New York, ikke var hennes mann. Hun kalte boka The Year of Magical Thinking, på norsk De magiske tankers år.

Det er lett å kjenne seg igjen i, for alle som har mistet noen. At døden ikke er til å ta inn, at døden i sin natur er surrealistisk. At fasen av uvirkelighet og fornektelse er noe man bare må igjennom før man kan erkjenne realitetene.

På noen måter kan man si at Norge har vært i en slik fase i året som har gått etter 22. juli. Alle nordmenn - uansett hvor nært eller fjernt man var knyttet til selve hendelsen - har gjennomlevd et sjokk og en sorg over det som skjedde. Den vanligste beskrivelsen man hører, også nå ett år etter, er at det fortsatt ikke er til å tro. Breiviks aksjon var så omfattende, så spektakulær, så hinsides brutal, og så fullstendig uventa, at hjernen fortsatt ikke får grep om det.

For egen del har jeg opplevd året mest som fiksjon. Først, å hente samboeren min midt på natta på Sundvollen, mirakuløst uskadd etter å ha vært i Breiviks direkte skuddlinje. Så, dagen etter, telefon fra PST om at Breivik snakket om meg i avhørene, og at vi måtte evakuere hjemmefra. For deretter, utover høsten, å få innblikk i hva det var han sa, til politiet, til psykiaterne. At han hadde planlagt å komme til Utøya to dager tidligere, når jeg var der, for å kappe hodet av min høygravide kropp. Og så, rettssaken, der han igjen holdt meg fram som det verste av det verste, og omtalte vårt flerkulturelle barn som et ultimat svik mot Norge. Det har ikke vært, det er fortsatt ikke, mulig å ta det helt inn over seg.

Men på noen områder har jeg sakte realitetsorientert meg. Vi har fått trusler som har tvunget oss til å forholde oss til at Breivik har farlige meningsfeller både i innland og utland. Før 22. juli hadde jeg aldri trodd at jobben jeg gjør i Dagbladet innebar noen personlig risiko. Nå vet jeg bedre.

Og jeg har innsett at den optimismen jeg var preget av i tiden rett etterpå, var naiv. Ei uke etter angrepet skrev jeg blant annet at «de fantastiske markeringene av samhold, solidaritet og toleranse som har manifestert seg fra landsende til landsende kommer til å ha en langvarig effekt på hvordan folk med minoritetsbakgrunn har det i dette landet.»

Jeg ble grepet av, jeg ville vel gripes av, et sterkt håp, om at noe fundamentalt skulle skje med oss og vårt forhold til utsatte minoriteter. Jeg tror mange av oss trengte å føle det sånn for ikke å bukke under i forvirringen, raseriet og sorgen over det som hadde skjedd. Det er en klassisk trang; tragedie må føre til katarsis.

I ukene og månedene etterpå lot nasjonen seg lindre av de samlende og beroligende ordene som kom fra statsministeren, fra kongen, på lederplass i avisene: Ondskapen har tapt, medmenneskeligheten og samholdet har vunnet. Våre grunnleggende verdier har aldri stått sterkere. Han har fått fram det beste i oss.

Vi var rosetog og alt det representerte - han var helt alene.

Men nå har Norge, ut av intet, fått en påtvunget men påkrevd realitycheck. Det plutselige frambruddet av romhat nå i sommer har brakt opp i dagen igjen at det finnes sterke motsetninger rundt etnisitet i Norge. Den økende framtidspessimismen, og uroen over at vår del av verden er svekket og i krise, legger grunnen for enkle fiendebilder og selvrettferdig aggresjon mot «parasitter». Romhatet tvinger fram en erkjennelse av at «våre» grunnleggende verdier, står langt mindre fjellstøtt enn mange liker å tro.

Det er bra at selvbildet sprekker akkurat nå, i forbindelse med 22. juli. Hvis ikke kunne vi lett ha fylt årsmarkeringen med gjentakelser av de lullende, lett selvbedragerske, ordene fra i fjor. Hvis bølgen av hets først hadde dukket opp i, la oss si oktober, ville vi ikke sett alvoret og sammenhengen på samme måte.

Ett år etter er det på tide å komme ut av uvirkeligheten. Vi må inn i virkeligheten der mange nordmenn har et betent forhold til de mørkhudede blant oss. Særlig er det nødvendig at den politiske eliten som til nå har vegret seg for å sette terrorattentatet inn i en politisk sammenheng, innser at høyreekstremismen ikke sitter ensom og ufarliggjort i en celle på Ila, men er en understrøm i det norske samfunnet som må konfronteres og bekjempes. Igjen, og igjen, og igjen.

I sin kjerne handler den konfrontasjonen også om å hedre de døde. For å si det med Jobs bok:

Å, jord, skjul ikke mitt blod, legg ikke mitt skrik i grav! 


 Gör din antirasistiska status känd i din närhet , vid kaffet, på din blogg , på twitter, facebook, på stranden . Om inte nu , När om inte du , vem?